Dette innlegget sto første gang på trykk i Advokatbladet 17. mars 2021

Å stille spørsmålet om vi bør tillate ekstern eierskap av advokatvirksomhet er det samme som å stille spørsmålet om vi bør tilrettelegge for innovasjon i advokatbransjen eller ikke. Svaret på det bør helst være ja.

Ser på andre bransjer som har gjennomgått store endringer som fornyelse og nyskapning fører til - har de aller fleste kommet styrket ut av dem med nye tjenestetilbud og leveransemodeller, som kommer ansatte, kunder og samfunnet til gode. Ta avmonopoliseringen av Televerket som eksempel, hvor vi i dag nyter godt av mangfoldet i tjenestetilbud, hastigheter, utbredelser og priser.

Advokatbransjen er i det store og det hele fortsatt en veldig homogen bransje, som står med føttene godt plantet i det gamle når det gjelder hvem som jobber i dem, eier dem og hvordan tjenestene leveres.

Ville drosjeeiere laget Uber?

Det er først og fremst er kravet til eierskap som hindrer den endringen som skal til for å skape større mangfold i type selskap, eierstruktur og forretningsmodeller, som igjen bidrar til økonomisk vekst og kan sikre alle en adekvat tilgang til jus.

For endringene i helse-, finans- og mediebransjen ville neppe skjedd om det kun var leger som kunne eie og drive helsevirksomhet, siviløkonomer som kunne eie og drive banker eller journalister som kunne eie og drive mediehus. Ville drosjeeierne laget Uber? Eller hotelleierne AirBnb? På 80-tallet trodde man kanskje at det var Televerket som skulle lage videotelefoni, men dette kom faktisk fra Skype og Zoom som var drevet av selskaper med sterke investorer utenfor telebransjen.

Advokater kan ikke innovere seg selv

Det er ingen grunn til å tro på at dette er annerledes for advokater. Man trenger mangfold for å skape endring!

Innvendingen fra de store etablerte advokathusene er at advokatene kan klare å innovere seg selv, og at eksternt eierskap derfor er unødvendig. Advokatfirmaene har for eksempel heltidsansatte som jobber med innovasjon, og synes da implisitt å mene at de både har mangfoldet og midlene som kreves for å skape innovasjon.

Dette reiser den klassiske problemstilligen om hvorvidt innovasjon faktisk kan skje i etablerte virksomheter.

Det mest kjente eksemplet er Kodak som hele tiden lagde bedre kamerafilm, men som ikke klarte å levere bilder på en helt ny måte selv om de faktisk var de første som utviklet teknologi for digitalkamera.

Innovasjon krever fravær av begrensinger

Årsaken til at innovasjon normalt ikke skjer er at det ikke er tilstrekkelig med press, fokus, eller rom for å feile i innovasjonsprosjekter finansiert av en virksomhet som allerede har en fungerende forretningsmodell. Du er bundet til én “investor”, og må innovere innenfor rammene av den eksisterende kulturen, strukturen og intensivene. Slike begrensninger er døden for den skjøre kreativiteten og driven som skal til for å innovere på ordentlig, og er derfor en mye vanskeligere øvelse enn å innovere under frie rammer, uten hensyn til politikk, med dedikert finansiering og hvor hele selskapet jobber mot samme mål, - slik man gjør i et gründerselskap.

Å innovere innebærer å skape noe nytt eller å fornye. Fokuset til de etablerte advokatfirmaene synes å være effektivisering av interne prosesser eller gradvis forbedring av sine tjenester. Dette kalles ikke innovasjon, men forbedringer. Syretesten for innovasjon i advokatbransjen bør være om sluttbrukeren av juridiske tjenester får tilgang til noe de ikke har hatt før.

I gründerselskap jobber alle ansatte med innovasjon

I gründerselskap jobber alle de ansatte med innovasjon (dog er ikke dette uttalt i bedriften, fordi det er jo det hele virksomheten går ut på). Vi utforsker hvordan vi kan finne løsninger på eksisterende problemer som ikke er godt nok løst fra før - og dette krever prøving og feiling. Det krever at hele selskapet har som mål å løse dette problemet, at alle eksperimenterer, lærer, itererer. Dette er det uhyre vanskelig å få til innenfor rammene av en etablert advokatvirksomhet.

Lexolve ønsker å gjøre det enklere for små selskaper å få adekvat juridisk rådgivning i sine forretningsbeslutninger. Vi tror at vi med vår løsning kan bidra til færre konkurser, færre tap som følge av juridiske problemer og bedre juridisk helse i disse selskapene. Men for å lage en god løsning må vi ha råd til å prøve og feile på veien, og det krever at vi har dedikerte investorer som tillater oss det.

Advokatmonopolet er som "death by a thousand cuts"

Og vi kommer oss heller ikke utenom at vi trenger advokater som en del av denne løsningen. Behovet for advokater gjør at slike som oss kommer inn i en unødvendig vanskelig regulatorisk situasjon som legger hindre for innovasjonen vi forsøker å skape. Det er nettopp slike krumspring som kan føre til at en organisasjon som vår som lever av innovasjonstakten sin vil “dø av tusen kutt”. Hvorfor kan vi ikke legge bedre til rette for å gjøre ordentlig innovasjon her?

Det andre store motargumentet er at ekstern kapital kan svekke advokatens uavhengighet.

I mediabransjen har man løst tilsvarende problemstilling om eksternt eierskap ved å sikre redaksjonell uavhengighet gjennom Redaktørplakaten. Vi undrer oss litt over at i mens konsesjonskrav og uavhengige tilsyn synes å være tilstrekkelig for andre bransjer for å ivareta denne typen hensyn, insisterer advokatene på at den beste måten å ha kontroll på er å føre tilsyn med seg selv.

I tillegg advares det mot uforutsette konsekvenser om det gis “frislipp” av reglene. Men er det en yrkesgruppe vi har tro på klarer å minimere slike uforutsette konsekvenser, samt sikre uavhengighet, ved å gi innspill til god regulering - så er det vel nettopp advokatene.

Vi vet ikke enda hva digitalkameraet for advokattjenester er. Men vi tror det kommer flere gode ting enn dårlige i kjølevannet av å tilrettelegge bedre for innovasjon i advokatbransjen.

Å tillatte ekstern eieskap av advokatvirksomhet tilfører oksygenet vi trenger for å skape innovasjon i advokatbransjen og muliggjør fremveksten av fremtidens advokattjenester.