Lag NDA på 5 minutter: Raskt, digitalt og juridisk korrekt

En NDA ("non-disclosure agreement") reduserer risikoen for at konfidensiell informasjon spres og gjør det lettere å forfølge misbruk i etterkant. Du trenger en NDA — fortrolighetsavtale, taushetserklæring eller konfidensialitetsavtale — når du ønsker å dele informasjon til mulige investorer, samarbeidspartnere eller kunder og vil hindre at de sprer eller misbruker den.

Selv om den eneste sikre måten å beskytte informasjon på, er å ikke dele den, hemmer det jo kommersiell utvikling.

En NDA er laget nettopp for å tillate at selskaper kan dele informasjon før en avtale er inngått.

Formålet er å hindre den andre parten fra å bruke informasjonen til annet enn det som er tema for forhandlingene. Det er vanligvis den første avtalen partene inngår som ledd i et samarbeid. NDAen kan vare lenger enn selve forretningsforholdet, eller erstattes av en konfidensialitetsklausul i etterfølgende avtale.

Informasjon som har eller kan få kommersiell verdi for virksomheten og som ikke er allment kjent, bør være omfattet av taushetsplikten i konfidensialitetsavtalen. Konfidensialitetsavtaler kalles ofte "NDA" og det viktigste du gjør i en NDA er å avklare og spesifisere hvilken type informasjon som skal deles og holdes hemmelig innledningsvis i NDAen.

Dersom du skal dele informasjon om en oppfinnelse det kan være mulig å søke patent på, må du alltid inngå NDA. En NDA sikrer at du fortsatt oppfyller kravene til at oppfinnelsen er ny og ikke offentliggjort før søknaden. Det er også lurt å markere all informasjon relatert til oppfinnelsen som “konfidensiell”.

Det kan være din fordel om all informasjon som deles under en NDA er konfidensiell

Er det du som skal dele informasjon kan det være fordel at “all” informasjon som deles mellom partene skal holdes hemmelig. Skal du motta informasjon er det din fordel at den merkes “konfidensiell”. Mellomtingen som ofte brukes er at informasjonen i en NDA defineres som “informasjon mottakeren bør skjønne at den som deler informasjonen har interesse av å holde hemmelig”.

Nei. Du kan bruke en ensidig NDA hvor det kun er du (den "avslørende part") som har konfidensiell informasjon som du vil beskytte. Som arbeidsgiver, oppdragsgiver eller hvor du deler informasjon om produktet ditt til en mulig samarbeidsgiver, eller en investor. Da er det kun den andre parten (den "mottakende part") som forplikter seg til å holde informasjonen hemmelig.

Er det kun ditt selskap som skal dele informasjon, kan den andre parten skrive under på en taushetserklæring (ensidig NDA/ unilateral non-disclosure argreement).

Om det er et gjensidig samarbeid, hvor også du kan få tilgang på konfidensiell informasjon, så er det vanlig med en såkalt flersidig (ofte kalt gjensidig) NDA. Ofte er det vanlig å inngå dette selv om det kun er den ene som faktisk kommer til å dele hemmeligheter, fordi det rett og slett oppleves tryggere at det er en gjensidig forpliktelse.

En NDA vil vanligvis definere hva som regnes som konfidensiell informasjon, inkludert eksempler, og om informasjonen må merkes eller uttales som konfidensiell.

Det er vanlig å unnta informasjon som allerede er offentlig tilgjengelig (uten at det skjer brudd på en NDA eller annen avtale) eller som må avsløres etter loven.

Er det du som skal dele informasjon kan det være fordel at “all” informasjon som deles mellom partene skal holdes hemmelig. Skal du motta informasjon er det din fordel at den merkes “konfidensiell”. Mellomtingen som ofte brukes er at informasjonen i en NDA defineres som “informasjon mottakeren bør skjønne at den som deler informasjonen har interesse av å holde hemmelig”.

NDA har først og fremst avskrekkende virkning, fordi det ofte er ganske så dyrt å håndheve en NDA, spesielt om den andre parten er i et annet land.

Men om det først skjer - så er det første du må gjøre er å si fra om bruddet, og påpeke konsekvensene av brudd slik dere har avtalt dette. Om dere ikke kommer til en form for enighet, så må du vurdere om du vil ta saken videre ut i fra en vurdering av kost vs. nytte. Det er sjelden at en tvist om NDA når norske domstoler.

Selv om det kan være vanskelig å håndheve NDAen, vil eksistensen av en NDA ofte i seg selv være nok til å unngå tvister. Har noen først forpliktet seg og signert på en avtale, hever det terskelen betraktelig for å bryte den. Også er NDA med på å bevisstgjøre alle på hva som er hemmelig og hva som er delt i de ulike fasene i forretningsforholdet.

Dette følger av NDAen, og derfor er det viktig at du gjør to ting:

1. Du bruker tid på å definere formålet i fortrolighetsavtalen. Det bør være enkelt for begge parter å skjønne akkurat hva informasjonen skal brukes til for å sette klare rammer for hva en avtalepart kan gjøre med informasjonen.

2. Du regulerer hva som skjer om plikten til hemmelighold brytes, hvor lenge informasjonen skal holdes hemmelig, hvem informasjonen kan deles med internt i en organisasjon og når NDAen ikke lenger skal gjelde.

Da blir det enklere å følge den opp i praksis.

Den kan vare evig. Ofte er det vanlig å regulere at avtalen i seg selv opphører, men at konfidensialitetsplikten består.

Når du har delt informasjon som ikke har resultert i noe samarbeid, kunde eller partnerskap, er det to ting som er smart å gjøre for å hindre at informasjonen brukes etterpå: 1. Oppsummere hvilken informasjon som er delt og du mener faller inn under NDAen, og del oppsummeringen med motparten. 2. Be om at mottatt informasjon ødelegges.

Begge delene er skjerpende for den du har delt informasjon med, og er med på å hindre både bevisst og ubevisst misbruk. Lager du NDA i Lexolve får du et smart avtalearkiv hvor du kan sette påminnelser om å følge opp NDAen inkludert.

Nei. Selv om NDAs ofte nevnes i sosiale medier og populærkultur i sammenheng med kjendiser og offentlige personer, var deres opprinnelige formål å beskytte forretningshemmeligheter.

NDA er trolig den mest brukte juridiske avtalen, selv om det kan være vanskelig å si sikkert, siden selve eksistensen av en NDA ofte er beskyttet informasjon!